Musikktroppen på scenen!!

Endelig var dagen der. Den 29. januar 2012, dagen hvor Hans Majestet Kongens Garde skulle spille for fullsatt sal i Oslo Konserthus, dagen vi hadde øvd til i hele januar. Promoteringen for begivenheten hadde pågått i noen uker allerede, og stolte foreldre og besteforeldre hadde bestilt biletter med det samme billettsalget åpnet. Det kom til å være kjærester, venner, familie og høytstående befal i salen, og vi ønsket å gi alle en uforglemmelig opplevelse.

Oslo Konserthus var fullsatt..

Morgenen gikk fort unna, lastegjeng skulle organisere flytting av materiell fra Huseby til Oslo Konserthus, lagførere og nestlagførere skulle mønstre dressposer og holde kontroll på alt av personell, og alle skulle innta frokost. Sistnevnte gikk unna i høyt tempo, og praten gikk løst rundt bordet. Hvordan kommer det til å være å spille for så mange? spurte noen seg. “Greier jeg det vanskelige løpet på William Tell-overtyren i dag også”, undret andre. Noen lurte sikkert også på hva slags pizza de skulle spise til middag. Avreisetidspunktet kom og gikk, og smått om senn var vi på vei ned til Oslo Konserthus for en lang dag med lydprøver, finpussing og venting.

Salen virket ganske liten, sett fra scenen. Det virket smått utrolig at hele 1400 mennesker skulle få plass i en sal som ikke virket stort større enn en gymsal. Skjønt, det virket mye mer sannsynlig å få plass til halvannet tusen mennesker så snart man så scenen fra publikums ståsted (les: sittested), fra salen så scenen ut som om den var på størrelse med en gymsal. Vi brukte en stund på å gå igjennom når, hvor og hvordan vi skulle annonsere hvert enkelt stykke, og finpussing av samspillet med drilltroppen under Valdresmarsj. Alt virket som om det skulle gå knirkefritt, helt til en slagverker stilte spørsmålet flere hadde tenkt i sitt stille sinn: “Hvor er paradebeltet mitt?”

“…jeg er sikker på jeg hadde den i går!” synges det i Torbjørn Egners ‘Kardemomme By’. Det er bare hyggelig og sjarmerende med litt rot i en barnebok, mens det ikke er like hyggelig og sjarmerende når rotet oppstår når det trengs som minst i egen virkelighet. Det viste seg fort at vi var seks paradebelter i manko, og at ingen visste hvor de hadde tatt veien. Om de var igjen på bussen? Neeei, der hadde bussjåførene sjekket, og bussene var tømt. Om noen hadde to? Niks, vi stilte opp alle, hver med sitt belte for hånden. Om de lå igjen i garderoben? Nope, lagførere raserte samtlige instrumentkasser og lette på de mest usannsynlige steder, uten hell. Utsagnet “Du har fått utdelt sysett; fiks!” er et ikke uvanlig uttrykk i det militære. Den holdningen er nyttig, men kun til et visst punkt. Ingen i troppen var i stand til å flette og spitte seks paradebelter i løpet av få timer, så løsningen ble å hente seks ekstra belter fra Huseby. Stemning, type middels.

Etter et bedre måltid på Peppes’ Pizza, akkompagnert av rømmedressing og spørreskjemaer, var tiden inne for å skifte til paradeuniformen. Epauletter ble striglet, lakksko ble knytt, bukseseler ble kneppet på. Stemmetone, check! Oppvarming, check! Showtime…

Robert Robertson spiller "Highland Cathedral".

Konserten var storslagen. Alt gikk som det skulle, og ikke et øye var tørt da rundt 80 gardister stemte i ‘Gud Signe Vårt Dyre Fedreland’. Musikantene strålte, befalet smilte, publikum klappet. Så var det hele over, årets festkonsert var gjennomført. Da kunne endelig også veien videre begynne, veien mot Edinburgh og drillsesongen!

HMKG på plass i Domkirken

Den 13. desember var det duket for den årlige kirkeparaden i Oslos praktfulle domkirke. Vi musikkgardister var på plass allerede to og en halv time før det hele skulle settes igang, og hadde dermed utrolig god tid til å gjøre de små tingene vi musikere må gjøre før en konsert. Tradisjonelt tidligere har hovedkorpset spilt diverse julesanger, men i år ville Musikkmajor Eldar Nilsen prøve seg på noe nytt. Så deler av hovedkorpset endte opp med å spille SCTI Polycarpi; fire hundre år gammel musikk av H.I.F. Biber. Dette stykket klang godt i kirka, og solister her var hele trompetrekka(Hjort, Haldorsen, Hansen, Helland, Bache, Tjernslien, Hodnefjell og Røsland(signalkorps)), som for anledningen spilte på aidatrompeter.

Grinden, Myrann og Widding (klarinett, klarinett, trombone)

Som preludium spilte hovedkorpset Intermezzo fra Cavalleria Rusticana av Mascagni. I løpet av den tradisjonelle kirkeseremonien spilte signalkorpset, med brassbandbesetning, en stemningsskapende versjon av Amazing Grace, som virkelig fylte hele kirkeskipet. Andreas Sæle(altsaxofon) leverte en aldeles nydelig versjon av Adams Julsång, bedre kjent som O’ helga natt, av Adolphe Adams akkompagnert av hovedkorpset. Og under mandagens parade var det Vangen-Lønne og Hovland som fikk æren av å spille fanen og deretter kongen inn til gudstjeneste. Det kommer de nok aldri til å glemme.

Syverud og Widding klar til kirkeparade

Jeg har, som mange andre i musikktroppen, aldri vært inne i Oslo Domkirke før. Bare det var en opplevelse i seg selv, for domkirka er virkelig praktfull. I tillegg fikk jeg frysninger på ryggen når fanevakten og hans “følgesmenn” kom inn i sakte marsj. Det er noe jeg tidligere bare har sett på tv. Hans Majestet Kong Harald og Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon fikk vi også ett glimt av, selv om vi egentlig skulle ha festet blikk på utmarsjen… Det er fortsatt ganske uvirkelig at vi er en del av HMKG og får være med på noe som dette.

Gardister på parade

Fløyteseksjonen klar til konsert..

I god tid før avreise fra Huseby leir fikk vi høre om den gode maten på Raufoss, og etter to timer på buss og en hektisk lydprøve
fikk vi endelig oppleve det selv. Skinkestek, karbonader, poteter og grønnsaker stod på menyen, med høydepunket til slutt, da riskremen ble servert.
Dette var i følge arrangøren også ett jubileum. Det var nemlig den 20. gangen at musikktroppen besøkte Raufoss.
Etter hvert som troppen ble gode og mette, var det skifting og stemming av instrumenter som kom i fokus.

Konserten i full gang..

Etter en pangstart med den tradisjonelle Gardemarsjen, hvor hele musikktroppen deltok (hovedkorps og signalkorps),
ble det nylig innøvde stykket “Velkomen med æra” presentert for publikum. Stykket er komponert av
Geirr Tveitt, som var sin generasjons mest betydningsfulle komponist innenfor Norsk musikk.

Saxofongruppa mottar applaus..

Signalkorpset hadde sin egen lille avdeling, hvor de spillte Signalmarsj Nr.2 og Røgebergmarsjen.
På denne konserten var det også med en ny solist; Gardist Torgeir Fjelldal som spillte “Facilita” av John Hartmann.
Med en flott klang på sin Euphonium gjennomførte han stykket med glans!
Det virket som at mange i troppen så på Raufoss som ett høydepunkt som kanskje stakk seg litt utfra de andre oppdragene.

ABBA...

Alt i alt gikk den konserten bedre enn forventet, selv om vi selvfølgelig har mye igjen å lære.
Men det skulle kanskje bare mangle, med tanke på at vi bare har vært inne i 2 måneder.
PS! Billetter til den årlige festkonserten, 29/1-12, er lagt ut for salg nå

og kan kjøpes her:

http://www.billettservice.no/event/H-M-KONGENS-GARDES-FESTKONSERT-billetter/OKH2901

 
Skrevet av Gardist Pål Martin Enstad Hansen
Bilder: Anette Ask, leder Mediagruppe Kp3, 2011

Hovedkorpset hadde ett veldig stort sjangersprang, med alt fra Quincy Jones velkjente “Chump Change”, som er kjent fra “Ukeslutt” på radioen, til Concertino av Cecilé Chaminade. Med solister på både sang og instrumenter ble det en fullpakket konsert med nesten alt man kunne tenke seg.
Solistene under konserten, var Yngve Hasnes, Jeanett Nordberg, Martin Widding, Lise Arnesen, Maren Grinden, Fredrik Rylandsholm, Erik Thoresen, Pål Martin Enstad Hansen, Andreas Sæle og Tobias Pfeil.
Videre nå fremover mot jul vil vi avholde en rekke konserter. De vil bli oppført i kalenderen her på siden.

Omtrent en måned etter innrykk fikk vi i 3. kompani vårt første oppdrag. Tirsdag 1. november deltok vi på vår
første gardeoppstilling i forbindelse med Gardens 155. stiftelsesdag. Endelig
skulle vi få vise hva vi er gode for, og vi fikk se resultatene av alt vi har øvd på.

Vi stilte opp i M70-uniform og gikk på forflytning inn på x-plass. Der spilte vi Gardemarsj mens de andre
kompaniene marsjerte inn. Så var det bare for oss å stå i ro i over en time.
Det høres kanskje ikke så tungt ut, men alle som har prøvd vet at det er alt
annet enn enkelt. Vi hadde heldigvis trent på dette, så vi visste hva som ventet oss.

Det som ventet oss var blant annet signaler, taler, bønn og Gardesjefens inspeksjon. I forveien fikk vi vite at Gardesjefen
kanskje ville stoppe foran en av oss, og garderekrutt Tofting ble den heldige utvalgtesom fikk seg en liten prat med ham. Videre spilte vi marsjene vi har lært mens de andre kompaniene ble inspisert. De fleste er enige at det hele gikk svært bra til å være første oppdrag, selv om det kom noen kroner i Sætherbøfondet. For de uinnvidde er Sætherbøfondet (oppkalt etter garderekrutt Sætherbø) et
fond der vi må betale en slags ”bot” for hver gang vi spiller feil på Gardemarsj. For tiden ligger prisen på 10 kroner når vi er på oppdrag, men
prisen vil nok stige i takt med ferdighetsnivået vårt.

Da oppstillingen var over, og vi hadde spilt de andre kompaniene ut, skulle vi gå ut på forflyttning igjen. Da
var det mange som oppdaget at beina ikke fungerte helt som normalt lengre, og det ble en noe vond avmarsj. Endelig kunne vi si oss fornøyd med dagens innsats og spise paradelunsj med god samvittighet. Mange fikk besøk av stolte foreldre
og venner som hadde kommet for å se på, og vi hadde faktisk litt tid til å slå
av en prat før vi fikk servert eggerøre og karbonader i messa.

Programmet for konserten finner du her:  Program Debutkonsert

Den myteomspunnede gardebussen

Så var nye KP3 på plass, vel innlosjert, i Huseby Leir.
Dagene foran oss er mange og lange, men stemningen og humøret holder seg på topp. Allerede på dag to, gjorde alvoret med militær tjeneste seg veldig tydelig, og det var nok mange som møtte en hard vegg ved første revelje på Rena Leir. Videre ble det ikke bedre med matpauser på maks fem minutter, påfølgende sengestrekk, rom -og fellesvask og laaange køer på depot.

Heldigvis gikk det ikke mer enn 2 dager før uniformen var på kropp, og alle mann alle satt på HMKG-bussene,
på vei hjem. Rom ble fordelt, senger ble gitt til hver enkelt mann, og utstyret ble kastet inn i skap. På den andre dagen hjemme ble den første SLO økta gjennomført. De fleste mente nok at SLO skulle bli en enkel sak, men det viste seg fort at det skulle bli mye verre. Vonde knær, bein og armer ble hverdagskost, men alle gjennomførte de første øktene med stil, sånn som nettom Kp.3 skal gjøre.

Hårklipp

Vi stiftet veldig fort bekjentskap med sengestrekk, og vask. Etter hvert som dagene gikk, så ble også hårklipp lagt vekt på. Noen av jentene tok også til motet og tok alt håret! *respekt*

Og ENDELIG kom første musikkøvelse. Det de fleste hadde ventet på. Nemlig musikken.
Major Nilsen ble gledelig overrasket over hvor høyt nivået på musikerne var, og kunne derfor komme raskt i gang med årets reportoar!

Garderekrutt Villanueva og garderekrutt Hvaal klar for første musikkøvelse

Lørdag 8.10 ble hele musikktroppen, sammen med Fenrik Hansen, Sersjant Brattlien, Løytnant Filberg og Gardist Gausel lastet opp på busser, og kjørt til Sogsnvann. Her fikk vi en koselig dag sammen med befalet og resten av troppen. Vi ble delt i grupper etter sengenr. Da ble vi fort kjent på kryss og tvers av rom, og instrumentgrupper. Selv om det var en mildt sagt vindfull dag så kom en dag med volleyball, quiz, fotball og kubb, samt opplesing av hva vi forventet av tjenestetiden og av oss selv godt med.

Torsdag 13.10 fikk vi utlevert M-70 permuniform og det ble klart for permisjon. Lerdal kunne vise oss hvordan han spittet skoene til uniformen sammen med Dischler og Håland, som kom allerede i august som overlappere i signalkorpset.  Vi andre skal forhåpentligvis snart spitte vi også, så vi har noe å speile oss i!

14/10 kom den første frihelgen og det var god stemning i troppen når vask og rom hadde blitt godkjent og vi kunne pakke baggene og dra hjem. Vi hadde stillt oss inn på mere enn 2 vasker før vi kunne gå, men når klarsignalet kom etter den andre vasken, ble jubelen sluppet løs.
Torsdag 13/10 ble karaoke-kveld arrangert på velferden, og her gikk det riktig bra for Kp.3! Mere om karaoke-kvelden kommer senere…

Tre av!

Kompaniet oppstilt på eksersérplassen for siste gang i paradeuniform

Da var tiden inne for slutten av vår militære karriere. Vi skulle nå dimittere fra den begivenhetsrike tjenesten i 3. gardekompani etter et utrolig opplevelsesrikt år. Det var en spesiell følelse å endelig ha gått ut av Den Røde Plass, hvor vi gjennomførte vårt siste oppdrag noensinne i Hans Majestet Kongens Garde. Nå var det over. Den 9. September skulle vi tre av.

Selv om vi skulle tre av for siste gang på fredag, kom dimisjonsforberedelsene dagene før. Fysiske tester ble utført på tirsdag, vasking på onsdag, innlevering av PBU (personlig bekledning og utrustning) på torsdag. Hver eneste dag var det én ting vi gjorde for siste gang på Huseby. Og denne følelsen fikk vi igjen kjenne på fredagen.

Drilltropp tres av for siste gang

Dagen begynte med vår siste morgenvask og deretter en oppstilling ved pumpene, i fullt paradeantrekk. Vi skulle marsjere inn på x-plass for aller siste gang. På oppstillingsplassen denne fredagsmorgenen kom kapteinen og gardesjefen for å si noen siste ord. To av våre overlappere på signalhorn, Haaland og Røssland, spilte “Gardesjefs signal”, som selvfølgelig låt bra, men var rart å høre den uten at vi selv var med. Vi skulle ikke lenger være en del av Gardemusikken.

Musikktropp oppstilt en siste gang

Deretter var vi med på en avslutningsseremoni i musikksalen hvor alle fikk utdelt sine diplomer og tjenesteuttalelser, før vi i sivilt antrekk gikk inn i messa og ble applaudert av de andre kompaniene. Dette var vårt siste måltid i mannskapsspisesalen på Huseby, og rett etterpå skulle vi tre av for siste gang. Drill- og Musikktroppen fikk en kort tale der vi stod oppstilt på x-plass. Det var nå tårene begynte å renne. Resterende befal stod på VIP-tribunen, sammen med eks-gardister og kompanistab. Til slutt fikk vi en siste tre av, som resulterte i klem, tårer og jubel.

Gardeball

Etter den gode middagen ventet 1 stk stor marsipankake!

Den samme dagen var det også duket for kontingentens gardeball i Speilsalen på Grand Hotel. Jentene fikset hår og kjole, mens gutta gjorde klar paradeuniformen. Alle var klare for en stilfull aften med sitt følge, og vi listet oss opp trappa. Der skulle vi presentere følget vårt for gardesjefen, kompanisefen og gardeballkomiteen.

Inne i speilsalen ble vi plassert på bord som hovedsak var inndelt etter rommene våre.. Man følte seg som hertuger og prinsesser når man ble eskortert inn til spisebordet hvor det var pent pyntet med bordkort og mye bestikk (bestikk man ikke helt visste hva man skulle bruke til). Gardeballkomiteen ønsket oss velkommen og vi kunne straks begynne med maten.

I mellom de pent dekorerte rettene, og vin som vi ikke kunne uttale navnet på, kom diverse taler. Gardesjefen oppsummerte opp dette spennende året, med alt fra Ski-VM, Malmø, Nord-Norge og til vår store finale, tattooen i Moskva, som ble en briljant avslutning på året.

Det var til enhver tid bra med folk på dansegulvet

Måltidene bestod av en forrett, hovedrett og dessert, alt servert meget dekorert og med en langt høyere standard enn det vi er vant med fra messa. Når vi kom til desserten skulle kompanisjefen holde en kort tale der han også introduserte de årlige prisene som alltid blir presentert på Gardeball. Musikktroppsjef Lt. Sørensen og drilltroppsjef Lt. Tøge skulle dele ut “Årets musikkgardist”, “Årets signalgardist” og “Årets drillgardist”. Selv om spenningen steg før disse ble ropt opp, var det ingen overraskelse at nettopp korporal Illevold, korporal Råen og gardist Helgesen fikk disse utmerkelsene.

Kvinnelige gardister vet å pynte seg! Hovedstipendiat og konsertmester Simen Nyhagen (i bakgrunnen t.v.) er en beundrende tilskuer

Andre utmerkelser er musikkstipender som går til gardister i hoved- og signalkorpset. Disse ble gitt til Korporal Føyen; gruppesjef for trombonerekka og leder for storbandet, Korporal Hallem; taffelpianist for kongen og komponist av signalmarsjer, samt gardist Nyhagen som har vært gruppeleder for klarinettistene og konsertmester. Den største bemerkelsen gikk til gardist Gausel, som fikk tildelt ”Gardesjefens hederskniv”, etter å ha reddet livet til en 7-år gammel gutt i mai. Den stående applausen runget for denne gardisten etter at han mottok kniven.

Desserten var spist og det var tid for dans. Storbandet assisterte med variert musikk, ofte i et forrykende tempo, så teknikken var kanskje ikke helt på plass. Likevel hadde de fleste det veldig gøy på dansegulvet.

Resten av kvelden gikk til å mingle videre på Grand Hotel, ta en prat med befalet vårt og danse litt før det var tid for kake. En gigantisk marsipankake ankom dansesalen rett før midnatt, og før vi visste ordet av det hadde Gardesjefen tredd av sammen med sin samboer. Festen tok fort slutt, men et Gardeball med 3. gardekompani ville vi mest sannsynligvis aldri oppleve igjen. Det ble definitivt en stilfull aften.

Gardist Negassi i full swing

Korporal Gjestvang og gardist Hansen

Fenrik Hansen får støtte av den ene russiske guiden Alina, for å få tolket navnene, som er skrevet med kyrilliske bokstaver

Det første jeg hørte da jeg våknet var gardist Johansens morgengrynt fra senga ved siden av meg. Det er mandag morgen, vi befinner oss på Hotel Salut i Moskva, og har for under tolv timer siden gått vår siste drill. Vanlig morgenrutine gjelder i utlandet også, så en måtte barbere seg, spitte skoene og stryke uniformen, om en ikke gjorde det kvelden før. Frokosten ble inntatt på hotellrestauranten “Salut” eller “Piccante”.

Etter frokosten var det tid for å se over rommet en siste gang, for å forsikre seg om at en ikke hadde lagt igjen noe. Det så bra ut, og vi tok heisen ned til siste oppstilling i Moskva. Bussturen forløp uten store problemer, ikke noe særlig kø heller, for en gangs skyld. På veien mot flyplassen satt de fleste og kikket ut av vinduet og lot øynene sluke det siste av Russland. Alle vet at etter denne uka skal kompaniet spres for alle vinder og stemningen er vemodig. I bussen ved siden av oss på veien så vi Musikktroppen i et lignende scenario av molefunkenhet og litt hjemlengsel.

Kø på flyplassen

På flyplassen etablerte vi raskt to rekker ventekø, alle måtte gjennom en metalldetektor og få “lyst gjennom” all bagasjen sin på vei inn på flyplassen. Korporal Bekken fra Drilltroppen hadde med seg ekstra bajonetter i tilfelle noen skulle blitt ødelagt under oppdrag, og blir på russisk spurt ut om hensikten til bajonettenes tilstedeværelse. Tolkene vi hadde med oss forklarte årsaken, vaktene konsulterte med inkognito over sambandet sitt, og Bekken fikk passere etter en liten stund.

Etter at den første kontrollen var lagt bak oss, ventet nok en venteøkt ved innsjekkingsskranken. Den hadde ikke åpnet engang! Tiden slepte seg forbi, sakte. Omsider åpnet skranken, vi fikk 4-5 stykker på flight’en til Norge, så ventingen var raskt forbi. Neste stopp var sikkerhetskontrollen. Det må sies at det er et annerledes system på det meste i Russland, og rutinene er ikke så effektive som vi er vant med fra norske flyplasser. Tiden fortsatte å slepe seg sakte forbi, mens køen minsket litt etter litt.

Tilbake på norsk jord, og i gardebussen

Boardingen av flyet gikk slag i slag, og vips, så ble vi ønsket velkommen inn i flyet ved hjelp av det norske språk, som de fleste har savnet. Turen skulle ta 2 timer og 20 minutter fikk vi opplyst, og mange så sitt snitt til å ta igjen litt søvn, ettersom oppholdet hadde vært ganske hektisk til tider. Jeg var i iallfall en av dem. På Gardermoen ble det rene anarkiet da hele kompaniet skulle gjennom tax-free-butikken, og handle sin andel av snop og drikke. Da alle endelig var samlet igjen utenfor, var bussene allerede på plass. Vi lastet opp, og var raskt på tur hjem til Huseby leir, som ikke kan kalles hjem stort lengre nå. Kompaniet fikk melding om at alle som hadde handlet alkohol måtte låse dette inn på kompanikontoret frem til dimisjon og hjemreise. Så, det ble en lang kolonne gardister i leirgata denne mandags ettermiddagen. Tirsdag skulle materiell mønstres og dimmetester utføres. Det blir ikke noe kjære mor her, og det er nok av ting som må gjøres før dimisjon og gardeball på fredag!

Vi kikker opp mot arenaen på "Moscow Day", og venter på vår tur til å vise oss frem for presidenten

Så var den store dagen kommet, kontingentens siste oppdragsdag. Dagen hvor vi skulle ta ut de siste kreftene, den siste snerten, spille våre siste toner, gjøre våre siste håndgrep og synge slik at publikum fikk bakoversveis. Vi skulle nå vårt høydepunkt gjennom drillsesongen. Dette var dagen da alle timene vi har trent i plasthall og på x-plass skulle vise seg å være verdifull jobbing.

Reveljen var heldigvis litt senere enn de foregående dagene. På grunn av store sikkerhetstiltak rundt president Medvedevs tilstedeværelse på Moskva-dagen, var avreisetidspunktet fra hotellet noe usikkert. Men halv ti dro vi av gårde. Området rundt Den Røde Plass var nesten helt avsperret, og vi fikk derfor ikke kjøre buss helt inn dit vi pleide. Dermed var det bare å ta beina fatt gjennom metalldetektorer og forbi horder av sikkerhetsvakter. Vi hadde fått høre at ”Moscow Day” var noe tilsvarende 17. mai, men vi kunne trygt fastslå at det var en ganske stor kulturforskjell på dette området også.

Vi fikk omsider snakket med gutta fra "Top Secret Drum Corps"

Omsider kom vi oss inn på hvileområdet, og gikk i gang med puss og press, før vi skulle delta i markeringen på Den Røde Plass. I god gammeldags forsvarsstil, fikk vi to kontrameldinger på oppmøtetiden i løpet av 10 sekunder. I likhet med tidligere dager, ville russerne ha oss på plass ved teltene utrolig tidlig i forhold til når vi faktisk skal inn i ilden. Men, som Lt. Sørensen senere sa, jo mer bestemte russerne er, jo mer fleksible må vi være.

Vi i Musikktroppen fikk oss i hvert fall en god latter da noen drillgardister, i mangel på noe bedre å gjøre, gjorde en morsom og sterkt overdrevet immitasjon av SLO-eksersisen til vaktgardistene foran slottet.

Endelig var det vår tur til å sole oss i glansen av sola som hadde bestemt seg for å stikke innom. Ryktene tilsa at russerne hadde brukt tilsvarende teknologi som det kineserne brukte under Beijing-OL, til å ”fjerne/flytte” regnet. Det kunne selvfølgelig ikke være regn da presidenten skulle være tilstede. Ikke at man kan klage på sol!

Tribunene var fullsatte med elleville tilskuere. Da er det alltid morsomt å gå oppvisning! Innmarsjen til Musikktroppen ble noe annerledes enn normalt. Trommemarsjen var byttet ut med en småspesiell russisk poplåt om vennskap, som ble spilt over anlegget. Denne stod ikke helt i stil til det tradisjonelle uttrykket folk har av Garden.

Signaltrommeslagerne våre sammen med gutta fra "Top Secret Drum Corps", utenfor hvileområdet.

Da vi var på plass på Den Røde Plass, kunne hele Russland se Gardemusikken danse fra side til side på landsdekkende TV. Ifølge Lt. Sørensen i ettertid, hadde presidenten nikket anerkjennende, mens undertegnede følte seg som en komplett idiot. Etter hvert fikk vi selskap av en gjeng russiske jenter, som løp inn i blokka og danset med oss, før vi kunne rette på de noe skakke rekkene og rodene (forårsaket av dansingen, naturligvis), og kjøre i gang med Gardemarsj, slik at Drilltroppen kunne gjøre sin entré.

Stemningen var mildt sagt ellevill, og da vi fornøyd marsjerte ut til ”Farvel til en slavisk kvinne”, var det flere som gav oss stående ovasjoner og jubelrop.

Dermed var vår nest siste drill unnagjort, og vi kunne trekke oss tilbake til hvileområdet med et smil om munnen. På grunn av de mange sikkerhetstiltakene rundt presidenten, ble dessverre en utekonsert og kompanibildetaking foran St. Basil-katedralen avlyst. Vi fikk dermed uvanlig mye selvdisponert fritid. De fleste valgte å tilbringe dagen i sivilt, da kjendisstatusen begynte å bli litt slitsom.

Vi fant en butikk med vår barndoms beste kjeks. Dinosaurkjeksen. Særlig gardist Trond Vambeset var svært fornøyd!

Klokka kvart på ni var det oppmøte ved teltene i parade, for å ha vår siste peptalk med musikkmajoren. Det hadde ikke gått helt opp for undertegnende at vi skulle gå vår aller, aller siste drill noensinne før majoren begynte å sette ord på det hele. Det var med andre ord en del blandede følelser ute og gikk i troppen. Vi ble enige om at ”detta kænn oss!”, og om å ha det moro. Deretter gikk vi over i forberedelser. En del valgte å benytte anledningen til å ta lagsbilde med befal foran katedralen. Allerede på dette tidspunktet var det en del våte øyne å spore.

Så var det tid for tamburs peptalk. Han kunne meddele at han hadde snakket med Fenrik Paulsen, tidligere nestkommanderende i Musikktroppen. Han befant seg på daværende tidspunkt i et telt ut i skauen i øsende regnvær i forbindelse med krigsskoleutdannelsen han har begynt på.

Han sendte sine varmeste hilsener, og sa han skulle tenke på oss. Dette var ord som varmet godt da de fleste var enig om at han hadde fortjent å få gå sammen med oss på Den Røde Plass selv. I tillegg sa løytnanten noe som jeg gjerne vil sitere etter hukommelsen: ”Dette er altså deres siste drilloppvisning. Det er ikke sånn at den definerer hva vi har oppnådd gjennom året, men det hadde vært jævlig kult å avslutte på topp!”.

Det var ikke få tanker som gikk gjennom hodet da vi stilte opp, klare til innmarsj, for siste gang. I visshet om at en god del foreldre og familie var tilstede på tribunene, var det en god vitamininnsprøytning å høre at det var bra liv i publikum. Da sjefskakk, gardist Høkaas, ropte: ”For siste gang: Stikker…..OPP!”, kunne jeg kjenne adrenalinet strømme på. Jeg er sikker på at alle mine medgardister også kjente det. Vi var klare for å feie alle av banen, en siste gang.

En del av saxgruppa i teltet

Stokken gikk i været; og vi var i gang. Drillen gikk kjempebra, og det var med en vanvittig stolthet at i gikk av Den Røde Plass, for aller siste gang, med horder av norske flagg vaiende på tribunen. Med en gang vi kom inn under tribunen, kunne jeg høre litt forsiktig jubel, så tok stemningen helt av.

Det var en helt ubeskrivelig følelse å se alle sine medgardister, venner og venninner juble, gråte og klemme hverandre. De andre aktørene lurte nok på hva som gikk av oss. ”Kunne vi gått én til, Musikk!?”, ropte tambur, og vi svarte med et rungende: ”JA!”. Før vi rakk å summe oss ordentlig, var russisk TV på plass for å snakke med oss, og forberedelsene til finalen i gang.  ”Spasskaya Tower Music Festival” ble avsluttet med et fantastisk og heftig fyrverkeri, som vi ble stående og se på da vi var kommet ut fra arenaen.

Men, som sikkert mange vet; HMKG hviler aldri på sine lauvbær. Da fyrverkeriet var ferdig, bar det rett ned til hvileområdet for å starte pakkingen av dressposer, instrumenter og geværer. Deretter var det bare å sette seg på bussen tilbake til hotellet, men siden det var stor folkefest i byen, tok bussturen forferdelig mye lengre tid enn vanlig. Det var med andre ord en trøtt og sliten gjeng som ankom hotellet den natten. Selv om alle er enige om at tiden i Moskva har vært helt fantastisk, gleder nok de fleste seg til å komme hjem til norsk jord, og ikke minst norsk mat!